Turforslag: Historieruten med Gunnar Staalesen

Nyheter

Turforslag: Historieruten med Gunnar Staalesen

Forfatter Gunnar Staalesen er en historieforteller av rang og tar oss med til steder både han og krimfiguren Varg Veum har et varmt forhold til. Bli med til kjente og mindre kjente attraksjoner i sentrale deler av byen.

Turen starter ved Skansen Brannstasjon med utsikt over Bergen sentrum og den absolutte begynnelsen:
– Før Bergen ble by, ble området kalt for «Havnen den gode». Den lå midtveis mellom Hardangerfjorden og Sognefjorden, med øyer som skapte le for sjøen, og de syv fjellene som ga le for vinden. Det var et sted det var naturlig for folk i området rundt å møtes, for å utveksle varer og ja, også ektefeller, sier forfatter Gunnar Staalesen.

Strandstedet kom så tidlig som på 900-tallet, men byen ble grunnlagt først på slutten av 1000-tallet under Olav Kyrres regjeringstid. For å feire jubileer og slikt, var det noen som langt senere bestemte at årstallet var 1070. Fra Skansen ser vi ned på Mariakirken fra 1100-tallet, som er den eldste bygningen i Bergen. I middelalderen var yttergrensene i byen Mariakirken på den ene siden og Domkirken på den andre. Den gamle hovedgaten i Bergen som i dag heter Øvregaten, bandt hele byen sammen. I 1261 fikk Håkon Håkonsson bygget Håkonshallen, som på den tiden var slottet. Bergen var hovedstaden i Norge. Riktignok ikke offisielt, men byen lå midt i det riket som omfatter dagens Norge, deler av dagens Sverige, Island, Shetland og Orknøyene. Med havet som transportveg og sin isfrie havn var Bergen det naturlige sentrum.

De mange brannene
En annen grunn til å starte turen ved Skansen brannstasjon, er byens mange branner, som er vesentlig for byens historie og utvikling. Den første brannen er meldt allerede i 1170–71, og så brenner det én eller to ganger i hvert eneste århundre. I 1702 brant 90 prosent av all bebyggelse, og det som er igjen av hus fra før den tiden, er murbygg som de store kirkene. Den siste virkelig store brannen var i 1916. Den er årsaken til at store deler av Bergen sentrum har en relativt moderne bebyggelse. Det er vanskelig å tenke seg en bedre guide i Bergen enn nettopp Gunnar Staalesen. Han har skrevet 18 kriminalromaner om privatetterforskeren Varg Veum, der handlingen hovedsakelig finner sted i nettopp Bergen. Den siste, «Storesøster», kom høsten 2016. Staalesen er også kjent for sin historiske roman-trilogi som følger flere bergensfamilier gjennom hele det forrige århundret.

Varg Veums nabolag
Vi triller sykkelen sakte nedover Fjellsiden gjennom smauene som heller nedover mot Øvregaten og Bryggen. I denne delen av byen er Varg Veum virkelig hjemme. I bøkene bor han i Telthussmauet – og i filmene i Wesenbergsmauet.

«Jeg har en loftsleilighet i et smau omtrent midtveis mellom Stølen og Skansen. Hvis jeg klatrer opp i vinduskarmen på soveværelset og står på tå, har jeg en vakker utsikt over byen.» Utdrag fra «Bukken til havresekken».

Gunnar Staalesen avslører at huset til Veum ikke finnes i virkeligheten. Men i Telthussmauet er man så nær som det er mulig å komme.
– I en av bøkene står det at han bor i nummer 7A. Det huset finnes ikke i virkeligheten, smiler Staalesen lurt.

Da Varg Veum skulle bli film, ønsket filmprodusentene å plassere huset hans i idylliske Wesenbergsmauet – og slik ble det. Bakkene er bratte, smauene er trange, og brosteinene er allestedsnærværende i denne delen av byen. Det er likevel fullt mulig å sykle, om man kanskje for sikkerhets skyld triller enkelte steder.

Skjenkestedene
Vi stopper i Steinkjellergaten, som var innfartsåren til Bergen fra nord. – Det var her Oline, i Hellemyrsfolket av Amalie Skram, kom slingrende innover sammen med byorginalen Tippe Tue. De var småfulle og en skokk med unger fulgte dem. Barnebarnet Sivert tittet frem fra et av smauene og så at bestemoren ble gjort til latter fordi hun var så full. Det var da han bestemte seg for å at han ikke orket mer av dette, og dro til sjøs. Denne veien var omkranset av skjenkesteder. Da bøndene hadde solgt varene sine i byen og var på vei nordover igjen, drakk de opp pengene sine i dette strøket. Helt ytterst i Munkebotn lå det et skjenkested som het «Den siste skilling». Det sier vel sitt.

Området som i dag oser av idyll, var også horestrøket i Bergen. Det var skjenkestuer i første etasje, med diverse andre tjenester i etasjer over. Nærheten til Tyskebryggen og mannssamfunnet er forklaringen. Mange av tyskerne i Hansastaden hadde faste forhold til sine prostituerte.

Bryggen
Turen går videre forbi Mariakirken og gjennom Bryggen. Bergens største turistattraksjon ble vedtatt revet i 1890-årene. De store murgårdene som ligger innerst, ble bygget fram til 1912. Så kom den store bybrannen i 1916, og byggevirksomheten stoppet opp. Alle midler ble brukt på å gjenreise Bergen sentrum. – Hadde det ikke vært for denne brannen i 1916, ville hele Bryggen vært revet innen 1920, forteller Staalesen. I 1944 ble også flere av husene ødelagt av den store eksplosjonen. I 1955 var det nok en brann. Da var det mange bergensere som mente at det bare var å hive olje på resten av skiten og brenne det ned. Dette var jo rett etter krigen, og mange assosierte Tyskebryggen med okkupasjonen og mente det ikke var noe å ta vare på. Byggene var til forfall, det var rotter og det var drikkebuler med folk som drakk direkte fra flasken. Men – Bryggen ble som vi vet bevart, og er i dag på Unescos verdensarvliste.

Ved Bryggen står også statuen av Snorre Sturlason, som litt overraskende også viser seg å være en viktig person for privatetterforskeren Varg Veum.
– Veldig mye av det vi vet av folkelig norsk historie, har vi fra Snorre. Stilen hans ble beundret av blant annet Ernest Hemingway, som kopierer den fortettede stilen med mye handling og dialog. Hemingway var igjen modell for store amerikanske kriminalforfattere som Raymond Chandler, som jeg igjen har blitt inspirert av. Og går man til ættesagaene, så kommer islendingene fra Sunnfjord. Det gjør også Varg Veum. Det går en sirkel fra Sunnfjord til Island og tilbake til Bergen gjennom Varg Veum, smiler Staalesen.

Vi krysser Fisketorget og kommer til privatetterforskerens kontor. En statue er plassert utenfor kontoret på Strandkaien 2.

«Kontoret mitt ligger på Strandkaien, rett ved Fisketorget, og fra vinduene mine har jeg utsikt mot Bryggen, byens plakat. På dager når jeg ikke har noe å gjøre, blir jeg ofte stående ved vinduet og se ut på denne byen, som jeg kjenner så godt. Bergen er en gammel by, en by med en fortid. I Middelalderen var kriminaliteten i byen, statistisk sett, på høyde med slik den er i dagens New York. De hadde hatt bruk for en privatdetektiv den gang også. I stedet fikk de Svartedøden.» Utdrag fra «I mørket er alle ulver grå».

Turen fortsetter videre bort til Muren, hvor det er verdt å ta en kort stopp. Huset som står midt på allmenningen, er fra 1561 og har overlevd alle branner. Det var privatboligen til Erik Rosenkrantz, som var slottsherre på Bergenhus. Han bodde på festningen, men hadde dette huset til private tilstelninger. Huset er bygget av restene etter Munkeliv kloster. I underetasjen er det solgt regntøy og sydvester helt siden 1600-tallet. Vi finner mange allmenninger i Bergen – ekstra brede gater eller plasser som i praksis er anlagte etter store branner for å forhindre at nye branner skulle kunne spre seg. Brannen i 1916 startet akkurat i dette området og spredte seg innover. Byen ble gradvis bygget opp igjen utover 1920 og 1930-årene.
– Jeg pleier å si at her ser vi hele byens historie preget av brann, fra den aller eldste bebyggelsen over på Bryggen og til de mer moderne kvartalene innover i sentrum, forteller Staalesen.

Like ved Muren, i Strandgaten 54, bodde Amalie Skram i barndommen sin. Huset finnes den dag i dag. Vi leier sykkelen bratt opp Hennebysmauet, der den fiktive figuren Maren Kristine Pedersen, bergenstrilogiens femme fatale, bodde. Derfra går vi gjennom Lille Markevei til Cort Piil-smauet, der det på ett av husene er en plakett som forteller at det var der Amalie Skram levde sine første år. Men det gjorde hun ikke, ifølge Staalesen. Familien Alver, som var hennes pikenavn, levde et omskiftelig liv på grunn av farens spekulasjoner og tilbakevendende pengeproblemer. Amalie var femten da de flyttet inn i Cort Piil-smauet, der hun ble boende til hun giftet seg i 1864, atten år gammel.

Ved Klosteret ligger spøkelseshuset, omtalt av Wenche Foss en rekke ganger. Hun bodde der da hun spilte Hanna Glawari i «Den glade enke» på Den Nationale Scene. Og hvorfor det spøker der? Vel, Gunnar Staalesen sier det slik:
– Det sies at det var et søskenpar som bodde her, som kom i den uheldige situasjon at de ventet barn med hverandre, og det var jo en dødssynd i de tider. Det endte med at de tok livet av barnet da det ble født, så drepte broren sin søster, og så hengte han seg til slutt. Ikke så rart at det spøker her, kanskje?

Fra Klosteret er det en lett sykkeltur utover Nordnes gjennom Ytre Markeveien og Nordnesveien. Disse gateløpene gir en følelse av det historiske Bergen. Bebyggelsen spredte seg utover på 1600-tallet. Man kan selvsagt også sykle i gateløpene nedenfor, som i Strandgaten, men da går turen gjennom den gjenoppbygde delen av Nordnes etter den fatale eksplosjonen i Vågen i 1944. Nesten alt ble ødelagt, det lå bare noen spredte trehus igjen. Nykirken ble også ødelagt og gjenåpnet i 1956, som Håkonshallen og Rosenkrantztårnet, som også ble restaurert etter eksplosjonen og gjenåpnet først i 1961.

Nordnes republikk
Nordnes har på mange vis vært en egen liten by i byen. Det er bydelen der både Varg Veum og Gunnar Staalesen vokste opp. Varg Veum er fem år eldre enn Staalesen selv. Gunnar Staalesen forteller at han valgte at Varg Veum skulle vokse opp i samme bydel som han selv for å gjøre beskrivelsene så presise som mulig. Varg Veum vokste opp i et hus som Staalesen kunne se fra blokken han selv vokste opp, bygget over ruinene etter bombene i 1940. I dag er dette huset borte. Staalesen lekte i ruinene, som i barnehodene var prærie og cowboylandsbyer.

Varg Veum beskriver bydelen slik: «Det var ikke for ingenting at bydelen ofte ble omtalt som Nordnesrepublikken, ikke minst av bydelens egne beboere. Den lå på en halvøy ut i Byfjorden, omgitt av saltvann på tre kanter, og hvis det var så at enkelte bergensere fra tid til annen kunne si at ‘vi e’kje fra Norge, vi e fra Bergen,’ så var det slett ikke usannsynlig at man av og til også kunne overhøre at ‘eg e’kje fra Bergen, eg e fra Nordnes’. Ute på Nordnes var vi stort sett selvforsynt med det meste. Det lå fremdeles en brødforretning, en melkebutikk, en kolonialvarehandel og en fiskebutikk i de aller fleste gatene. Dessuten var der vaskerier, skreddere, vinmonopol og skomakere, leger og tannleger, sykkelreparatører og skraphandlere. Nede i Strandgaten kunne du kjøpe alt det hjertet måtte begjære, fra klær til leketøy, fra billige kaffesett til glorete lampetter.» Utdrag fra «Falne engler».

Turen med Gunnar Staalesen som guide ender ytterst på Nordnes. Det er sterkt å anbefale å ta en runde i parken. Dersom man vil gjøre turen lenger, er det bare å sykle Haugeveien og Skottegaten fra Nordnes og ned til Nøstet, og sykle raskt over Møhlenpris og Nygårdsparken, for så å følge de godt tilrettelagte sykkelveiene gjennom Lars Hilles Gate, gjennom Byparken og passere Politihuset og Rådhuset – også viktige bygninger i Varg Veums univers. Etter å ha passert Domkirken, avsluttes turen ved Fløybanestasjonen, og vi er (nesten) tilbake ved utgangspunktet.

Hvem passer turen for?
Alle om har et hjerte for Bergen.